Livets atmosfærer / Life´s atmospheres

Utstilingtekst /Tove Sundt-Hansen

Stavanger 05. desember 2019

Livets atmosfærer

Installasjonsbilde fra Tove Sundt-Hansens utstilling Stille fangst i Skur 2, Stavanger. Desember 2019 — Installasjonsbilde fra Tove Sundt-Hansens utstilling *Stille fangst* i Skur 2, Stavanger. Desember 2019

I Tove Sundt-Hansens utstilling Stille fangst finner vi i ett av gallerirommene flere monumentale malerier i nøyaktig samme storskala format. Disse abstrakte maleriene er forskjellige både med hensyn til ulike dominerende fargetoner og varierende gestikulerende penselstrøk. Kontrasten mellom det kalde, klare og det varme, nærmest glødende fargespillet, fremheves ved å sammenstille maleriene i dette rommet og bidrar til å skape dynamikk og spenning. De kalde fargene holder oss på avstand, men samtidig kan vi oppdage hvordan de lyse blå tonene skaper en inviterende dybde i maleriene. Bildeflatene med varme fargetoner kommer oss derimot i møte. Enkelte geometriske former setter spor i flere av maleriene, enten som tydelige eller nesten umerkelige kvadratiske mønster eller pyramider pekende oppover eller nedover. I maleriet Urhavet glir det abstrakte over i det figurative, ved at to menneskekropper, en kvinne og en mann, kommer delvis til syne. De to kroppenes avstand knyttes sammen gjennom en blodrød sirkel som omkranser deres føtter. Her fanges øyeblikket der de to er i ferd med å sprenge seg ut av en dypblå pyramideform, en omvendt alfa som peker mot en begynnelse. Noe nytt oppstår. To linjer stråler ut i fra ett og samme punkt, og minner om at alt liv startet i det vi kan kalle urhavets atmosfære.

Sundt-Hansens åtte monumentale atmosfæriske malerier får meg til å tenke på det faktum at livets opprinnelse fortsatt er en uløst gåte for oss mennesker. Hvilken atmosfære har gitt opphav til at liv fikk anledning til å vokse og spre seg på jordkloden?

Hvordan oppstod liv og livskraften? De som forsker på dette i dag medgir at vi ikke er i nærheten av å ha svar på det spørsmålet, selv om de har kommet mye lengre enn for noen år siden. Vi regner med at jorden er rundt 4,6 milliarder år gammel, og for rundt fire milliarder år siden var forholdene kjølnet, slik at vann hadde lagt seg rundt hele planeten vår. Vulkaner blåste svovel ut i atmosfæren og det fantes ikke ozon til å beskytte den jordlige atmosfæren mot solas UV-stråler. Samtidig herjet lyn- og tordenstormer. På tross av dette var de første mikroorganismene ikke seine med å innta planeten. Avtrykkene som det til nå er funnet spor etter rundt små vulkaner på havbunnen skal stamme fra så tidlig som 3,7 til 4,2 milliarder år tilbake i tid.

I 1953 gjennomførte Stanley Miller og Harold Urey et eksperiment som skulle bli verdensberømt. De blandet sammen stoffene hydrogen, vann, metan og ammoniakk som de antok var stoffer som fantes på jorda for 4 milliarder år siden. Blandingen ble varmet opp og utsatt for elektriske sjokk tilsvarende lynnedslag, og prosessen ble gjentatt over flere uker. Snart fikk blandingen en rosa farge, mens etter en uke med gjentatt oppvarming og "lynnedslag" var den blitt rød-brun. Sensasjonen var at Miller og Urey kunne konstatere funn av aminosyrer, det vil si byggesteiner for liv, i den rød-brune blandingen. Gjennom sitt eksperiment kunne altså Urey og Miller sannsynliggjøre at det kunne oppstå organiske stoffer i ur-atmosfæren. En atmosfære som fortsatt var reduserende, det vil si uten oksygen.

Selv om organiske forbindelser kunne dannes i dette "urhavet", var steget videre til at liv skulle oppstå, fortsatt et stort spørsmål. I 1977 ble hydrotermiske skorsteiner oppdaget på havbunnen. Disse blir også kalt "røykere" fordi svart eller hvit røyk velter ut i vannet fra dem. Rundt disse trives rare dyr og bakterier og rike økosystemer dannes. Man vet i dag at både planter, dyr og mennesker er bygd opp av samme type molekyler. Blant disse, etter hvert komplekse organiske molekylene, skjedde det forskjellige mutasjoner som gav evnen til fotosyntesen, noe som var grunnleggende for den videre utvikling av alt liv på jorden. Gjennom evnen til fotosyntesen ble de organismene som kunne utnytte solenergi favorisert. På grunn av fotosyntesen ble atmosfæren etterhvert oksyderende, det vil si at den inneholdt oksygen, noe som gjorde respirasjonen mulig, - det ble mulig å puste. I tillegg bidro oksygenet til at ozonlaget ble dannet oppe i atmosfæren, og dette beskyttet etterhvert jorden mot den livstruende kosmiske strålingen. Forskningen har styrket teorien om at alle nålevende livsformer har et felles opphav, men livets opprinnelse på jorda er fortsatt et aktivt forskningsområde. Det utgjør fremdeles et kjempepuslespill, med mange brikker som skal falle på plass, og vi er ikke i nærheten av å komme dit ennå, i følge kjemiker Carl Henrik Gørbitz, professor og direktør for UiO Livsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Gapet er uendelig stort mellom enkle organiske reaksjoner og livets kjemi.

En tolkning av Sundt-Hansens atmosfæriske malerier kan sees som et dypdykk inn i den nyere forskning på ulike stadier i livets opphav. Visualisering av noe vi kan ane, men ikke forstå. Et ufattelig langt tidsrom har gått fra da jordas første mikroorganismer oppstod til at forholdene på jorden etterhvert har blitt levelige også for oss mennesker. Livsvitenskapsforskning på tvers av fagmiljøer er aktualisert nå, ettersom vi på relativt kort tid etter den industrielle revolusjonen, er i ferd med å ødelegge livsgrunnlaget vårt. Blant Sundt-Hansens malerier gjenfinner vi både det rosa i Moderhav og det rødbrune i Blikk og Liv, samt noe som ligner både sort og hvit røyk i flere av maleriene. Vi finner også det intenst gule som kan minne om vårt livsgrunnlags avhengighet av sollyset til fotosyntesen, og puslespillet av sølvskimrende "byggeklosser" som dekker halvparten av solskinnsflaten i Stille fangst.

I Sundt-Hansens omtalte malerier kan vi i enkelte av bildene se horisonter som overgangen mellom hav og himmel. I andre ser horisontlinjen ut til å lage et skille mellom det som er over og under, kanskje som en peker mot det bevisste og det underbevisste som ligger dypere og vanskeligere tilgjengelig hos oss. Mens i for eksempel Liv og Moderhav er horisontlinjen som et møte eller en speiling, eller en sammenføyning av de parvise delene, til ett stort hele. På tross av horisontlinjens tilsynelatende forskjellige funksjoner er delelinjen tilstede på nøyaktig samme sted i hvert av disse todelte, storformat maleriene. Dette gir dem, på tross av forskjellighet, en ekstra tilknytning til hverandre. Diptykon, det todelte bildet, er ikke uvanlig å finne opp igjennom kunsthistorien. Kanskje enda vanligere er triptyket, det tredelte bildet som ofte er plassert over alteret i hellige rom. Sundt-Hansen har valgt å tilte sine monumentale diptykon over på høykant, og dermed blir mellomrommet mellom bilde-delene ikke loddrette, men horisontale. Filosof og kunstteoretiker Friedrich Theodor Vischer utforsket de ekspressive kvalitetene for blant annet linjer. Han hevdet at den horisontale linjen skaper ro og utvidelse, i motsetning til den loddrette linjen som skaper energi. Bildemotivet som helhet har en vertikal retningsorientering og utgjør tilsammen en oppadstigende kraft. På denne måten har Sundt-Hansen inkludert begge disse tilsynelatende motstridende egenskapene i serien av maleri-diptykon.

Den franske filosofen Jean-Francois Lyotard aktualiserte begrepet sublim med spesielt fokus på det abstrakte maleriet i sin artikkel om "Det sublime og avantgarden" i 1988. Han forklarte det sublime som benevning for fremstillingen av noe ikke-fremstillbart, og som "avant-gardens motor". Lyotard kommenterte i denne forbindelse kunstneren Barnett Newmans essay med tittelen "The sublime is now" fra 1948. Det uutsigelige befinner seg ikke i det hinsidige, i en annen verden, en annen tid, men i denne: at det hender (noe), Nå!, det er det sublime". En kunstners visualisering av noe usynlig, vil kunne løses slik som Newman. Hans kromatisk-abstrakte "Zips"-malerier bestod av storskala fargeflater kun avbrutt av smale gjennomgående bånd ("zips") som åpninger eller mellomrom i bildenes fargeflater. Newman forklarte at disse båndene var streker som hele tiden var i atmosfæren og at han derfor måtte skape en verden rundt disse.

I Sundt-Hansens todelte malerier kan vi finne en parallell til Newmans "Zips" i det horisontale mellomrommet som så vidt skiller diptykonets deler. I flere av bildene er det naturlig at dette skillet representerer horisonten i et landskap. Den som tegner seg for øyet, men som fortsetter inn i det uendelige vidstrakte landskapet. Der hav og himmel eller der jord og himmel møtes. Denne glipen på nøyaktig 8 millimeter er et synlig mellomrom. Målt og montert nøyaktig slik at evighetens tall får betydning. Horisonten der hav eller land møter himmel, gir inntrykk av å se inn i uendeligheten, inn i evigheten. Vi ser mot noe som vi ser, men som vi samtidig ikke kan se, det som ligger der utenfor vår rekkevidde. Det er en linje som deler vår optiske oppfattelse av verden. Det kjente og det ukjente. Nettopp det motstridende mellom det kjente og det ukjente skaper en drivende nysgjerrighet, vilje og kraft.

Dampende skjønnhet, 2019 av Tove Sundt-Hansen

Vannet, havet utgjør også et sammenbindende element i Sundt-Hansens maleriserie. Titlene røper og motivene kan fremkalle våre minner om en underliggende tiltrekning til vannets transformative og reflektive egenskaper. Vannet gir liv, opprettholder og tar liv. Vannet utgjør en stor bestanddel av våre kropper. Vannet kan innta ulike former som for eksempel: hav, elver, fosser, fostervann, celle-vann, yr, dråper, damp, skyer, snø, snøkrystaller og is. Havene skiller kontinentene, men på samme tid fyller de alle mellomrom mellom kontinentene og binder oss sammen her på vår blå planet. Vannet kan minne oss om sammenhengen mellom mennesker og naturen og alt annet liv på kloden. Alt som ble dannet ut i fra ett og samme stoff - samme opphav. Alt vann som til slutt og før det igjen inntar en ny form, ender i havet. Der havet møter himmelen, i horisonten kan vi se inn i en glipe av uendelighet. En overgang og en fortsettelse som vi ikke ennå vet hva bringer. Ser vi inn i den 8 millimeter store mellomrommet i Sundt-Hansens malerier, ser vi veggen i gallerirommet. Vi er tilstede her og nå, og vi har livskraft og handlingskraft til å gjøre noe. Kanskje den erkjennelsen nærmer seg det sublime?

Translation from Norwegian by Kate Halvorsen:

LIFE´S ATMOSPHERES

By Arnhild Sunnanå

Stille fangst / Silent Catch, 2019 av Tove Sundt-Hansen

In Tove Sundt-Hansen´s exhibition Silent Catch we find in one of the gallery rooms several monumental paintings of exactly the same large-scale format. These abstract paintings are different both in terms of the distinct hues and varying gesticulating brushstrokes. The contrast between the cold, clear and the warm, almost glowing color schemes is highlighted by assembling the paintings in this one room which contributes to create both dynamic and tension. The cold colors keep us at a distance, but simultaneously we discover how the light-blue hues create an inviting depth in the paintings. The surfaces of warm hues, however, draw us in. Some geometrical forms leave traces in several of the paintings, either as clear or almost imperceptible quadratic patterns or pyramids pointing upward or downward. In the painting The Primeval Ocean the abstract changes into the figurative as two human bodies, a woman and a man, partially appear. The distance between the two bodies are linked by a crimson circle which surrounds their feet. Here the moment is caught when the two of them are about to burst out of a cerulean pyramid shape, a reverse alpha which points to a new beginning. Something new is created. Two lines radiate out from one and the same point, and reminds us that all life started in what we can call the atmosphere of the primeval ocean.

Sundt-Hansen´s eight monumental atmospheric paintings make me think about the fact that the origins of life is still an unsolved mystery. Which atmosphere gave rise to life growing and spreading on earth? How did life and vitality occur? Those who research these questions today admit that we are not even close to getting an answer even if they have progressed much further than just a few years ago. It is estimated that the earth is around 4.6 billion years, and around four billion years ago it had cooled off and water had surrounded it. Volcanoes blew sulfur out into the atmosphere and there was no ozone to protect against the UV-rays from the sun. Simultaneously, thunder and lightning storms ravaged the planet. Despite these conditions, the first micro-organisms started developing. The imprints which have been found around small volcanoes on the seafloor supposedly date back some 3.7 to 4.2 billion years.

In 1953 Stanley Miller and Harold Urey conducted an experiment which would become world famous. They mixed the substances hydrogen, water, methane and ammoniac, which they assumed were substances that existed on earth 4 billion years ago. The mixture was heated and subjected to electric shocks equivalent to lightning, and the process was repeated over several weeks. At the beginning the mixture turned into a pink color, while after a week of repeated heating and “lightning” treatment it became red-brown. The sensational finding by Miller and Urey was that in the red-brown mixture they found amino acids, which are the building blocks of life. Through their experiment Urey and Miller could thus substantiate that organic substances could have been created in the primeval atmosphere. An atmosphere which still was reducing, that is to say, without oxygen.

Even though organic compounds could be formed in this primeval ocean, the next step of how life was created, was still a big question. In 1977 hydrothermal chimneys were discovered on the seafloor. These were also called “smokers” because black or white smoke poured from them into the water. Strange animals and bacteria and rich ecosystems were formed around them. We know today that plants, animals and human beings are made up of the same molecules. Among these, increasingly complex organic molecules, various mutations took place leading to photosynthesis, something which was essential for the continued development of all life on earth. Through photosynthesis the organisms that could use solar energy were favored. Due to photosynthesis the atmosphere gradually became oxidizing, that is to say that it contained oxygen, which made respiration possible, - it became possible to breathe. In addition, the oxygen contributed to the formation of the ozone layer up in the atmosphere, and this gradually came to protect the earth against the life threatening cosmic radiation. Research has strengthened the theory that all contemporary forms of life have a common origin, however, the origin of life on earth is still an active area of research. It is still a huge puzzle with many pieces that need to fit together, and we are nowhere near getting there yet, according to chemist Carl Henrik Gørbitz, professor and director of Life Sciences at the University of Oslo. The gap is infinitely wide between simple organic reactions and life´s chemistry.

One interpretation of Sundt-Hansen’s atmospheric paintings could be regarded as an immersion into the recent research on the various stages of the origins of life. The visualization of something we can detect, but not understand. An incredibly long time has lapsed since the first microorganisms on earth were created until the conditions have become inhabitable also for us human beings. Crosscutting Life Science research has become topical now as we in relatively short time after the Industrial Revolution, are about to destroy the foundations of life. Among Sundt-Hansen’s paintings we find both the pink in Mother Ocean and the red-brown in Glance and Life, as well as something that resembles black and white smoke in several of the paintings. In Silent Catch we find the intense yellow which could resemble life’s dependence on sunlight for the photosynthesis, as well as the puzzle of silver shimmering “building blocks” which cover half of the sunlit surface of the painting.

In some of Sundt-Hansen’s paintings we can see horizons as the transition between the sky and the sea. In others, the line of the horizon separates what is above from what is below, perhaps as a pointer to the conscious and unconscious which lies deeper and less available to us. While, for example, in Life and Mother Ocean the line of the horizon is like a meeting or reflection, or a joining of the parts into one big whole. Although the line of the horizon has different functions the separation line is in the exact same place in each of these two-part large-scale paintings. This gives them, despite the differences, an additional attachment to each other. The diptych, a painting made up of two matching parts, has not been uncommon throughout the history of art. Perhaps even more common is the triptych, the painting made up of three parts and often to be found over the altar in sacred spaces. Sundt-Hansen has chosen to tilt her monumental diptychs over on the side, and thus the separation between the two parts is not vertical, but horizontal. The philosopher and art theorist Friedrich Theodor Vischer explored the expressive qualities of, among other things, lines. He claimed that the horizontal line creates tranquility and expansion in contrast to the vertical line which creates energy. The image as a whole has a vertical directional orientation which constitutes an ascending force. Thus Sundt-Hansen has included both of these seemingly conflicting qualities in her series of diptych paintings.

In his article “The Sublime and the Avant-Garde” from 1988 the French philosopher Jean-Francois Lyotard discussed the concept of the sublime with a special focus on the abstract painting. He explained the sublime as the term for the product of something non-producible, and as the “motor of the avant-garde”. Lyotard was commenting on the artist Barnett Newman’s essay entitled “The Sublime is Now” from 1948. The invisible is not in the beyond, in another world, another time, but in this: that it (something) happens. Now! that is the sublime. An artist´s visualization of something invisible can be solved like Newman did. His chromatic-abstract “Zips”-paintings consisted of large-scale color-surfaces only interrupted by narrow strings (“zips”) like openings or spaces in the color-surfaces of the paintings. Newman explained that these strings were lines which constantly were in the atmosphere and that he consequently had to shape a world around these. In Sundt-Hansen’s diptychs we can find a parallel to Newman’s “Zips” in the horizontal space which just barely divides the two parts of the paintings. In several of the paintings it is natural that this divide represents the horizon in a landscape. That which appears to the eye, but which continues into the infinitely vast landscape. Where sea and sky or where earth and heaven meet. This gap of only 8 millimeters is a visible space. Measured and mounted with precision so that the number of eternity becomes significant. The horizon where sea or land meets sky gives an impression of looking into infinity, into eternity. We are looking towards something we can see, but at the same time cannot see, that which lies beyond our reach. It is a line which separates our optical perception of the world. The known and the unknown. It is precisely the conflict between the known and the unknown which creates a driven curiosity, will and power.

Water, the sea also creates a unifying element in Sundt-Hansen’s series of paintings. The titles reveal and the motifs of the images evoke our memories of an underlying attraction to the transformative and reflective properties of water. Water gives life, sustains and takes life. Water is a large component of our bodies. Water can take on different forms, such as: oceans, rivers, waterfalls, amniotic fluid, cell water, drizzle, drops, damp, clouds, snow, snow-crystals and ice. The oceans divide the continents, however, at the same time they fill the spaces between the continents and bind us together here on our blue planet. Water reminds us of the connection between human beings and nature and all other life on the planet. Everything created from one and the same substance – the same origin. All water which eventually and before that takes on a new form, ends in the sea. Where the sea meets the sky, in the horizon we can look into a sliver of infinity. A transition and a continuation from which we still do not know what emerges. If we look into the 8 millimeter-big space in Sundt-Hansen’s paintings, we see the wall of the gallery room. We are present here and now, and we have the vitality and the power to do something. Maybe that recognition is approaching the sublime?