Kunst for livets skyld ?

Installasjonsbilde fra  Flora mellom planter og mennesker  utstillingen i Stavanger Kunstmuseum. Ingela Ihrmans,  The Giant Hogweed.  Foto: Arnhild Sunnanå

Installasjonsbilde fra Flora mellom planter og mennesker utstillingen i Stavanger Kunstmuseum. Ingela Ihrmans, The Giant Hogweed. Foto: Arnhild Sunnanå

Det kan virke som om det behøves en gjennomgripende holdningsendring hos oss mennesker. Vi er i ferd med å ødelegge vårt eget livsgrunnlag på denne kloden ifølge oppsiktsvekkende ny forskning i FNs rapport om truet biologisk mangfold, publisert i juni 2019. Funnene er enda mer urovekkende enn klimaendringene, men synes ikke å påvirke beslutningstakerne eller folk flest til handling. Det er ungdommen som roper høyest, mens vi voksne stritter imot endringene som kreves raskt. Vi må tenke og handle på helt nye måter. Hvordan kan vi forandre holdningene våre? Kan den frie visuelle kunsten bidra til en slik transformasjon?

 

Flere av kunstutstillingene i Stavanger dette året har tematikk som omhandler og utfordrer vårt forhold til naturen. Stavanger Kunstmuseum hadde en omfattende utstilling om forholdet mellom planter og mennesker, mens Prosjektrom Normanns gav rom for å studere planter på detaljnivå. I galleriet Flagship A.S. hos Arcangel Surfware Flagship og i utendørsutstillingen Skogsmonologer på Sølyst, fikk naturen menneskelige egenskaper. I kunsthistorien er det ikke noe nytt at kunstnere tematiserer og problematiserer menneskets forhold til naturen. En tilbakevendende tematikk har vært fremmedgjøringen som oppstår når mennesket distanserer seg fra naturens egne premisser og utnytter dens ressurser. I kunsten kan man se en fascinasjon overfor både det estetiske og ukontrollerbare i naturen. I dag har kunstnere en ny kontekst å forholde seg til; jordklodens prekære og dystre fremtidsscenario.

 

Fra  Power to the Bees  utstillingen på Hå gamle prestegård.  Flowing with honey , av Stanislaw Brach. Foto: Arnhild Sunnanå

Fra Power to the Bees utstillingen på Hå gamle prestegård. Flowing with honey, av Stanislaw Brach. Foto: Arnhild Sunnanå

Vitenskapelig frembrakt kunnskap synes ikke å være nok til å iverksette tiltak for å ta vare på naturen. Jeg har merket meg at kunst som problematiserer menneskenes relasjon til naturen kan berøre på en mer gjennomgripende måte, spesielt dersom faktakunnskapen allerede er kjent. Et konkret eksempel hvor dette ble åpenbart for meg var utstillingen Power to the Bees på Hå gamle prestegård i 2017. Jeg kunne ikke unngå å legge merke til at denne typen kunst gjorde sterkere inntrykk på meg enn faktainformasjonsdelen av utstillingen som forklarer trusselbildet biene står overfor. Jeg ble irritert over at plakatene og skjermene med informasjon, som for min del allerede var kjent, tok halvparten av utstillingsarealet  Verkene i kunstutstillingsdelen resonnerte med noe som satt dypere i meg, som om de minnet meg om noe jeg kunne gjenkjenne. I ettertid fikk det meg også til å handle. Jeg plantet bie-vennlige blomster i hagen, og tilrettela steder der biene kunne finne ly for vær og vind. Jeg passet samtidig på at gressklipperen var stilt høyt nok til at hvitkløveren i plenen, bienes yndlingsblomst, fikk blomstre i fred. I tillegg skrev jeg et debattinnlegg i Stavanger Aftenblad for å minne om bienes perspektiv på diskusjonen som gikk – der alle syntes vel forent om at  kommunale friområder kunne omgjøres til striglede plener, framfor blomstrende enger med ugress. Det skjedde altså noe som fikk meg til å handle ut ifra det jeg ble konfrontert med i utstillingen, at biene strever og trenger hjelp. Det som overrasket meg var at det ikke var fakta som trigget meg til handling. Det var kunstverkene i utstillingen som grep meg emosjonelt –mulig det var en kombinasjonen av vitenskap og estetikk. I så fall kan kunsten spille en viktig rolle for kritisk mediering av ny kunnskap.

 

Fra utstillingen  Mineral Deposits  hos Studio17. Detalj fra Daniel Hansens  An Island Between, II  Foto: Arnhild Sunnanå

Fra utstillingen Mineral Deposits hos Studio17. Detalj fra Daniel Hansens An Island Between, II Foto: Arnhild Sunnanå

I gruppeutstillingen Mineral Deposits hos Studio17 var det ikke vitenskapelige fakta jeg ble konfrontert med, men et etisk dilemma tilknyttet menneskets forhold til naturen. En avsidesliggende øy var blitt utradert som følge av atomprøvesprengninger, og gjort ubeboelig for mennesker for uoverskuelig fremtid. Flere landområder har allerede blitt ødelagt av atomprøvesprengninger, og historien kunne derfor relateres til virkeligheten. I Daniel Hansens An Island Between, II (2019) formidles historien fra øyas synsvinkel og dette vekket min empati med øya. Møtet med øyas stemme gav meg i tillegg en intuitiv innsikt i hvordan denne type menneskelig inngripen slår tilbake på oss selv. Inntrykkene ble ytterligere forsterket ved at kurator Mirja Majevski i samme utstilling inkluderte verk av Anne Guro Larsmon og Martin Stråhle. De to sistnevnte tilnærmer seg mineraltematikken ut ifra henholdsvis et estetisk og materialitetsbasert perspektiv. Jeg har tidligere skrevet en tekst om Mineral Deposits utstillingen hvor jeg henviste til kunsthistoriker Deborah J. Haynes, som mener at det i vår samtid er viktig med "visual art that is responsive to the intersection of the material, ethical and aesthetic, and informed by an apocalyptic sensibility".[1]

 

Haynes peker slik på den visuelle kunstens funksjon og rolle i samfunnet. Den russiske filosofen Mikhail Bakhtin er viktig for hennes forskning. Bakhtin påpeker at det Kantianske rammeverket som anser vitenskap, etikk og estetikk som tre autonome sfærer, har medført et uheldig skille i vår moderne vestlige verden. Haynes mener at for lite interaksjon mellom disse sfærene har hatt dramatiske konsekvenser.[2] For eksempel er vel de mange atomprøvesprengningene omkring på jordkloden gjort ut ifra rasjonelt begrunnede valg? Bakhtins tenkning har vært viktig for Haynes nymaterialisme-teori, der nettopp de tre sfærene kobles nærmere sammen.

 

Nymaterialismen utfordrer også en av de mest fundamentale antakelsene – at mennesket alltid er i sentrum i forhold til naturen. Det gjelder spesielt vår måte å interagere med og utnytte naturen. Det finnes flere grunner til hvorfor en konkretisering gjennom materielle og taktile objekter oppleves som viktig i vår samtid. I denne sammenheng vil jeg trekke frem at Haynes viser til at teori alene ikke kan danne en basis for ansvarlig handling i verden. Grunnen er at abstrakt teori ikke kan oversettes direkte til hverdagens liv og erfaringer. Haynes påpeker at Bakhtins kanskje viktigste bidrag til samtidskunstens estetikk, kunstteori og kunsthistorie, er hans insistering på at kunst må være i nær forbindelse til livet. Kunsten for livets skyld er å foretrekke fremfor kunst for kunstens skyld. Bakhtin sier: "Art connected to life affirms the world-forming potential of the artist´s creative vision and creative voice."[3] Jeg forstår ikke dette som en forventning om at kunstnerne bare skal drive aktivisme og engasjere seg i åpenbart politisk kunst, men at det er viktig at kunsten er kritisk og tar opp det som angår oss alle i våre liv. Gjennomgående inkludering av den andre, dialog, samt å være var ovenfor både individuelle og kulturelle forskjeller, ligger til grunn i all Bakhtins tenkning og danner også basis for Haynes ny-materialisme teori. Den nymaterialistiske teoriens tolkningskraft ligger i følge Haynes i måten det håndgripelige og sansbare kan hjelpe oss å bygge bro over dualismene hode og kropp, selvet og den andre, natur og menneskeverden. Det er nettopp grensene og hierarkiene mellom disse dikotomiene jeg opplever er utfordret i flere utstillinger i den siste tiden.

 

Fra serien  Usynliggjorte, utryddete og truede arter  av Gerd Tinglum. Detalj av  Unica Zurn (1916-1970), Buskfiol, Viola hirta, meget sjelden . Foto: Arnhild Sunnanå

Fra serien Usynliggjorte, utryddete og truede arter av Gerd Tinglum. Detalj av Unica Zurn (1916-1970), Buskfiol, Viola hirta, meget sjelden. Foto: Arnhild Sunnanå

I Stavanger Kunstmuseums utstilling Flora - mellom planter og mennesker har kurator Vibece Salthe sammenstilt en rekke kunstverk av samtidskunstnere som gir oss kritiske innfallsvinkler på hvordan forholdet mellom mennesker og planter har utviklet seg igjennom historien. Våre holdninger til naturen er historisk og kulturelt bestemt. Vitenskapens kategorisering er kjennetegnet av at naturen er underlagt vår kontroll. Men er vår kontroll egentlig en illusjon? Utstillingen peker mot de underliggende strukturer og hvordan naturvitenskapens kategorisering og undersøkelser har ført til at vi ser naturens verdi ut i fra nytten den kan ha for oss mennesker. Nå har vi imidlertid fått mer kunnskap om for eksempel hvordan plantene, når de forrykkes ut i fra sitt naturlige økosystem, kan gjøre skade som å fortrenge andre arter. Den åtte meter lange kjempebjørnekjeksen The Giant Hogweed (2015), naturtro gjenskapt av kunstneren Ingela Ihrmans, gav meg med sin tilstedeværelse i gallerirommet en fysisk opplevelse av at her er noe nærmest uhåndterbart kommet ut av kontroll. Vi blir som publikum konfrontert med vår egen holdning til plantene, og vår "planteblindhet": et fenomen som beskriver hvordan vi oppfatter den grønne naturen rundt oss mer som en kulisse, og ikke at hver plante har verdi i seg selv. Utstillingen Flora mellom planter og mennesker åpnet både for oppdatert vitenskapelig kunnskap, historisk samfunnskunnskap og refleksjoner rundt samtidens miljøsituasjon. Plantene ble i denne utstillingen fremstilt som den andre, og deler av utstillingen gjenspeiler hvordan blant annet kvinner, slaver og flyktninger også har hatt denne posisjonen.

 

Fra  Find Your Eyes  utstillingsserien på Sølyst. Fra  Skogsmonologer  av Line Anda Dalmar.  Foto: Line Anda Dalmar

Fra Find Your Eyes utstillingsserien på Sølyst. Fra Skogsmonologer av Line Anda Dalmar.

Foto: Line Anda Dalmar

Det ble tydelig i kunstmuseets utstilling at det i millioner av år har eksistert planter på jorden som har skapt grunnlaget for at dyr og mennesker kan leve her.  Nettopp dette har også vært utgangspunktet for Line Anda Dalmar når hun med sitt kunstverk Skogsmonologer (2017) vekket til liv flere av trærne på Sølyst. Verket var en del av utendørsprosjektet Find Your Eyes ute på den lille øya som tar imot bybrua fra Stavanger over til byøyene. Kunstprosjektet var kuratert av Monika Wuhrer i samarbeid med den lokale kunstneren Ingeborg Kvame. Dalmar samarbeidet med flere forfattere for å gi utvalgte trær i skogen sin egen stemme. En høyttaler koblet opp mot en sensor gjorde at treet begynte å snakke til meg når jeg nærmet meg. På den måten fikk jeg høre litt om historien til treet fra "treet selv". Jeg vil påstå at denne skogsturen gav en morsom og tankevekkende opplevelse som bidrog til at publikum kunne kureres for sin eventuelle planteblindhet. Jeg ble minnet på at jeg var en gjest der i skogen, her hvor trærne har stått og sett flere generasjoner av mennesker komme og gå. Vi er en del av den samme verdenen, men trærne har et mye lengre tidsperspektiv. En ro, som også smittet over på meg, der jeg stod og lyttet. 

 

Detalj fra  True Nature - A Still Life&Death drawing Meditation  utstillingen hos Prosjektrom Normanns, ved kunstner Elaine Su-Hui. Foto: Jan Inge Haga

Detalj fra True Nature - A Still Life&Death drawing Meditation utstillingen hos Prosjektrom Normanns, ved kunstner Elaine Su-Hui. Foto: Jan Inge Haga

I skogen på Sølyst lever trærne videre, mens plantene som ble beskåret og sammenstilt som hovedverket i True Nature utstillingen hos Prosjektrom Normanns, var dødsdømt.  Opplevelsen av en intim tilknytning til naturen ble utforsket også her, men denne gang ved hjelp av et deltakende publikum. I forbindelse med True Nature - A Still Life & Death Drawing Meditation, kuratert av Heather Jones, inviterte den australske kunstneren Elaine Su-Hui publikum til tegneseanse. Su-Hui fortalte at hun i denne situasjonen så seg selv mer som en tilrettelegger enn en kunstner i tradisjonell forstand. Kunsten, mente Su-Hui, var det som skjedde med den enkelte publikummer når de kom inn i rommet og deltok i selve tegneakten. Su-Hui oppfordret deltakerne til å benytte sin dype observasjons-evne (Deep Seeing) foran planteinstallasjonen, og overføre synsinntrykkene direkte til tegnepapiret, uten å se ned på papiret. En av oppgavene var å konsentrere seg kun om en liten detalj på en plantene, og tegne denne. Teknikken der hode (øyne) og kropp (hånd) samvirket, åpnet øynene for hvilken detaljrikdom som hver plante består av. I tillegg til å kurere "planteblindhet", åpnet det også opp for å bli bevisst den nærmest ubevisste tilknytningen som vi mennesker har til naturen. Både vi og plantene er avhengig av våre omgivelser for å leve, og begge inngår i en prosess av konstant forandring. Ikke bare i vår bevissthet, men også på mikronivå, ved at cellene i kroppen vår inngår i et kretsløp der celler dør og nye celler skapes. Felles for både oss og plantene er denne livskraften, som fortsatt er en uløst gåte for vitenskapen.

 

Fremtidspekende kunst, også med klimakrisen som igangsetter, ble nylig vist i utstillingen Lonely Planet av den canadiske kunstneren Nick DeMarco i galleriet Flagship A.S. hos Arcangel Surfware Flagship. I dette kunstnerdrevne visningsstedet i Stavangers østre bydel, var gallerirommet for anledningen gjort om til en enkel stue, ved hjelp av møbler og lamper fra Fretex og en gammel komfyr som ble funnet på gata. DeMarcos to video-installasjoner, Lonely planet #1 og #2, peker mot en fremtid der det ikke lenger finnes mennesker på jorden. Hovedrollene i filmen er to animerte skulpturer sammensatt av søppeldeler. I en av filmene møtes to av søppelskapningene igjen etter at den ene har returnert fra et mislykket forsøk på å slå igjennom som skuespiller i "den store søppeldyngen". Søppelkreasjonene blir besjelet ved at de fremstår som selvbevisste, og akkurat som vi mennesker, diskuterer de sine bekymringer, depresjoner, håp og selvrealiseringsbehov med hverandre. På humoristisk vis gis publikum et alvorlig fremtidspek. Nedbrytningen av hierarkiet, som setter mennesket på toppen over alt annet, er fjernet i DeMarcos Lonely Planet. Han har gitt liv og verdi til søppelet, her sammensatt av materialer som plast, isopor, papp, tau og spikkede tredeler. I tråd med Timothy Mortens dark ecology begrep, ser vi at samtlige av søppeldukkenes bestanddeler egentlig er bygget opp av materialer som stammer fra naturen. Ifølge Morton er all materie "natur". Alle mobiltelefonens materialer kommer for eksempel også fra naturen, men i likhet med søppelet, er den menneskeskapt.

 

Et felles grep i flere av de nevnte utstillingene er besjeling av naturen, enten det er bier, øyer, planter, trær eller søppel. Det åpnes for nye måter å sanse naturen på når treet foran deg i skogen begynner å snakke. Når det andre gis en stemme. I følge Bakthin bidrar kunstens menneskeliggjøring av naturen til at menneskene naturliggjøres. Det vil si at gjennom den kunstneriske prosessen skapes en konkret og intuitiv forening mellom naturen og menneskenes verden.[4] Su-Hui tilrettelegger for at publikum selv kan oppdage at mennesket er natur. Den kunstneriske prosessen publikum engasjeres i, gjør at både hode (tenkning) og kropp (hånd) kobles sammen.

 

Fra Ciara Phillips workshop i gallerirom hos Kunsthall Stavanger. Foto: Arnhild Sunnanå

Fra Ciara Phillips workshop i gallerirom hos Kunsthall Stavanger. Foto: Arnhild Sunnanå

Kunstneren Ciara Phillips utvider dette ytterligere ved å inviterer publikum til å lage aktivistisk kunst i fellesskap. I forbindelse med utstillingen Whatever happened to that bridge we crossed? har Phillips både gjort om ett av gallerirommene i Kunsthall Stavanger til grafisk verksted, i tillegg til å ha arbeidsøkter på Tou Trykk i østre bydel. Phillips starter den kreative prosessen ved at deltakerene gjennom dialog identifiserer ett felles mål som deltakerne deretter, i samarbeid, skal forsøke å materialisere og visualisere. Slik blir selve handlingen viktig for bearbeidingen mot det felles målet. En slik kunstnerisk metode kobler også hode og kropp, i tillegg til at hver av gruppemedlemmene i Phillips workshop hele tiden må ta hensyn de andre. I den kreativ prosessen åpnes det dermed for at helt nye løsninger skapes i fellesskap.

 

Kreativitet og forestillingsevne er viktig for å omsette teori til praksis, og tilsvarende: kunnskap til handling. Det er her disse utstillingene har en felles nerve. Det essensielle er hvilke verdier som legges til grunn for handlingene våre både på individnivå, samfunnsnivå, i næringslivet og innenfor vitenskapen. Når det gjelder klimakrisen er vitenskapens argumenter klare på at vi må handle raskt. Hvilke handlingsalternativer vi har, og hva som konkret er best å gjøre er ikke like klart. Her har de nevnte utstillingene vist et potensiale for en synliggjøring og deling av kunnskap, innsikt og ideer til handling.

 

Kunstnerne i disse utstillingene stiller kritiske spørsmål, og kunsten er best når spørsmålene åpner opp for nye perspektiver. Dermed legges det opp til at publikum selv tar aktivt eierskap til problemstillingene og søker svar, handlingsalternativ og verdivalg, selv eller i samarbeid. Det brede lag av befolkningen må involveres fordi gjennomgripende holdningsendringer ikke kan styres ovenfra. Kunsten kan synliggjøre og materialisere, og gjøre abstrakte fenomener, som for eksempel klimakrisen, mer håndgripelige og sansbare. Viktig er også kunstens kraft til skyve fokus ut over oss selv. Det er større sjanse for å finne gode løsninger på nåtidens utfordringer ved å knytte den vitenskapelige, etiske og estetiske sfære tettere sammen, noe som også er i ferd med å skje.

Essay av Arnhild Sunnanå, oktober 2019.

Publisert hos Contemporary Art Stavanger CAS, 5. november 2019









[1] Deborah J. Haynes, “New Materialism? Or, the Uses of Theory,” i The Art of the Real, Visual Studies and New Materialisms, redigert av Roger Rothman og Ian Verstegen, (Newcastle: Cambridge Scholars Publishing, 2015), 9.

[2] Ibid, 9.

[3] Haynes, “Bakhtin and the Visual Arts,” i A Companion to Art Theory, redigert av Paul Smith og Carolyn Wilde (New Jersey: Blackwell Publishing, 2002), 301.

[4] Ibid., 293.

Arnhild Sunnanå