Serum for bevissthet

Publisert i Stavanger Aftenblad 20. januar, 2017

Sigbjørn Obstfelder, fotograf fra 1900.

«Kven sine skuldrer skal vi stå på?» spør Solveig G. Sandelson 22.12.16. Hvordan lære av de som har levd og tenkt før oss?

Sigbjørn Obstfelder (1866–1900) er spesielt kjent for å formidle den opplevde fremmedgjøringen i møte med den moderne verdens oppløsende krefter i oppbruddstiden rundt år 1900 («fin-de-siècle»: århundreskiftet). Det er tendenser vi kan kjenne igjen i dagens samfunn.

Fin-de-siècle-samfunnets akselererende sekularisering, urbanisering og industrialisering førte både med seg større frihet for enkeltindividet og en øken de grad av fremmedgjøring. Nye vitenskapelige oppdagelser førte ofte til flere spørsmål enn svar, og tidligere antatte sannheter var ikke lenger sikre.

Den politiske uroen var tiltakende, og nasjonalismen var en voksende tendens. De menneskelige reaksjoner, som melankoli og virkelighetsflukt, stod i kontrast til den rasjonelle fremtidsoptimismen i de ekspanderende byenes tillit til teknologiske og vitenskapelige nyvinninger.

Det usynlige og uutsigelige

Kunstnerne, deriblant forfatteren Obstfelder, problematiserte de uforståelige menneskelige reaksjonene. I kunsten ble det ikke lenger så viktig å gjengi det ytre observerbare. Utfordringen lå heller i det å finne måter å uttrykke det usynlige og uutsigelige. Det menneskene kunne kjenne på kroppen, men som vanskelig kunne forklares. Utforskningen av underbevisstheten ble således et aktualisert interessefelt.

I kunsten gjenspeilet denne tiden seg også i en større kunstnerisk frihet og nyskapning. En ny vending mot naturen og en utstrakt bruk av symboler i språk og bilder, som for eksempel i Obstfelders drama «De røde dråber» (1897), eller visuelt som i Edvard Munchs «Skrik»(1893).

Obstfelder reiste nærmest som en nomade mellom byer i Europa, og hans dikt omhandler nettopp tendenser i fin-de-siècle-tidens Europa. Kunstneren Christian Krohg skriver i sin reisebok (1897) noe som indikerer at Obstfelder bevisst utforsket opplevelsen av å være alene blant ukjente i en storby: «Naar jeg bare tilfældigvis kunde møde Sigbjørn Obstfelder, som jeg vidste opholdt sig i Amsterdam [...]. Men han bodde naturligvis paa et Sted, hvor han ikke risikerte at træffe Landsmænd.»

Høyaktuelt skuespill

I januar 2016 innledet Kongsgårds Idun-oppsetning av Obstfelders drama «De røde Dråber» (1897) starten av 150-års jubileumsfeiringen av denne forfatteren, som vokste opp i Kongsgata i Stavanger. Det er et drama som på mange vis oppsummerte det Obstfelder hadde funnet ut, og som han kan ha ønsket å formidle til kommende generasjoner. Et drama der vi ble vitne til hovedkarakteren, den suksessfulle vitenskapsmannen Odds, dragning mellom rasjonelle forventninger og irrasjonell intuisjon.

Vi fikk innblikk i mennesket bak fasaden, og ble vitne til den interne kampen mellom hvilke verdier han skulle velge å følge. Obstfelders drama fikk oss til å sitte igjen med flere spørsmål. Blant annet: Hva er den røde væsken, «de røde dråpene», som vitenskapsmannen i dramaet vil utvikle for å hjelpe menneskeheten?

Dramaet dreier seg rundt karakteren vitenskapsmannen Odd idet han erkjenner at hans drøm om «den store fabrik er død. Rige kan den måske gjøre eder, nogle af eder, – glade, aldrig».

Han hadde forstått at det materielle alene ikke ville gi menneskene det de higet etter i livet. Vitenskapsmannen hadde oppdaget på sine reiser i de store byene at«der er noget sygt hos menneskene».

Obstfelders vitenskapsmann tror dette syke kommer av at atomene i menneske («stjernene inne i kroppen») er kommet i ulage, de «skjelver» istedenfor å «svæve» og «bølge». Han vil derfor finne opp en væske (De røde dråber) som kan virke helbredende:

«Vandet (de røde dråbene) skal fylde opp alle de tomme hullerne, så atomerne kommer til at svæve og bølge på dem akkurat som skibene på sjøen. For livet er musikk, ser du. Men menneskene har glemt at høre den.»

Når en selv må velge

Tomheten, «de tomme hullerne», synes å være sentral i beskrivelsen av tidens problem. På tross av at mennesket opplevde økt frihet og velstand, higet man etter noe mer. Teksten kan tolkes dit hen at kimen til denne tapte gleden ligger latent i menneskene, og kan hentes frem dersom livet fylles av mening og sammenheng (den røde væsken). Obstfelder sier til forsamlingen som feirer den nye fabrikken: «Jeg har set på eder i aften. Jeg har set eder le. Si meg. Er I da glade? Har I da nogensinde følt, hva det er at være menneske?»

«Livets musikk» kan leses som et symbol for menneskenes emosjoner (sjelslivet). De røde dråpene, som vitenskapsmannen på liknende vis som alkymisten forsøker å fremstille, burde være en enkel sak. Men friheten det moderne mennesket hadde oppnådd, medførte krav til at det selv valgte hva som skal gi livet mening.

Blikkets retning avgjør

Friheten i vårt samfunn i dag har ikke akkurat snevret inn antall valgalternativ. Sandelson minnet om at hvert enkelt menneskes prioriteringer og handlinger gjøres ut fra individets grunnleggende verdivalg. Det er også kjernen i Obstfelders drama. Hva er det som gjør at livet kjennes tomt, eller at det kjennes fullt av mening? Hva motiverer og engasjerer deg?

«De røde dråpene» er noe som hvert enkelt menneske fortsatt må finne utav, som et slags bevissthetsserum. Obstfelders drama viser blant annet hvor krevende det kan være å følge egne bevisste verdivalg. Og hvor blind man kan bli dersom man gjør det som forventes, det alle andre gjør. Det viktigste dramaet kanskje viser er at søken etter livets mening vil avhenge av hvilken retning blikket rettes.

Se gjerne litt nøye på de to portrettene av Obstfelder fra tiden i Paris rundt 1897.

Se artikkelen som pdf her