Ikke bare se, men også føle
Publisert i Stavanger Aftenblad 12. juni, 2013.
Museer dokumenterer ikke bare historien. Nå handler det også om tilbakemelding, dialog, deling, samarbeid og åpenhet – om det postmoderne museet.
«Se, en bjørn!» kan du lese på store postere postere utenfor Museum Stavanger, og se rett inn i øynene på en brunbjørn. Du får umiddelbart et inntrykk av at dette er en utstilling rettet mot små barn. Det er synd fordi denne fremstillingen underdriver potensialet som ligger i denne utstillingen.
Innholdsmessig belyser den tema som er interessant også for store barn, ungdommer og ikke minst voksne. Den tar opp kontroversielle samfunnsspørsmål som er høyst aktuelle både i Norge og globalt. I tillegg er det en imponerende utstilling som bare vises frem til i morgen, 13. juni. Det er sannsynligvis første gang i Norges historie at du i en og samme utstilling får oppleve prakteksemplarer av alle de fem bjørnetypene som finnes på jordas nordlige halvkule, deriblant en enorm grizzlybjørn som rager nesten til taket der den står på to bein. Det som gjør utstillingen unik, er også at du ikke bare kan se på bjørnene, men også stryke dem over pelsen.
NYLIG KUNNE VI LESE i Aftenbladet at museumsbesøket har steget med 72 prosent i løpet av de siste 10 årene. Som student ved Universitet i Stavangers i kunst- og kulturvitemskap (som legges ned fra høsten 2013), har vi blant annet satt oss nærmere inn i museenes historie fra de første raritetskabinettene på 1600-tallet, oppblomstring av de store offentlige moderne museer fra 1800-tallet til dagens gryende «postmoderne museum». I løpet av de siste 10 årene har det skjedd store omveltninger på museumsfronten i Norge og økningen i besøkstall synes å stadfeste at dette er endringer som blir vel mottatt blant befolkningen.
MUSEENE ER INNE I en periode med omforming og endring, og dette skjer globalt. Vi ser ut til å bevege oss i retning av det som Eilean Hooper-Greenhill betegner som «post-museum», der selve ideen som ligger til grunn for museet blir gjenfødt. I det postmoderne museet åpnes det for nye perspektiver for museenes rolle. Ifølge Hooper-Greenhill vil «post-museet» måtte ha egenskaper som gir rom for tilbakemelding, dialog, deling, samarbeid og åpenhet.
Dette krever store endringer av det tradisjonelle (moderne) museum, i første rekke ved at fokus må bli vendt fra gjenstandene og til publikum. Utstillingene må bli mer brukerorientert og tuftet på et konstruktivistisk læringssyn, der mening ikke lenger ses på som iboende i gjenstandene selv, men skapes av mennesker i et sosialt fellesskap.
Også i Norge har museene fått roller som aktive samfunnsaktører, som skal imøtekomme behovene hos alle deler av befolkningen. De gjeldende offentlige utredninger og kulturpolitiske dokument stiller videre krav om at museene skal være dialogiske institusjoner og møteplasser. De skal virke integrerende og være demokratisk tilgjengelige. Museene skal skape nysgjerrighet og forståelse, evnen til å stimulere til undring, til å stille spørsmål, til å overraske og utfordre mennesket både emosjonelt og intellektuelt.
Gjennom den temporære bjørneutstillingen viser Museum Stavanger seg som en aktiv samfunnsaktør, og selve utstillingsformen synes å være bygget på et postmoderne læringssyn. Museets formidling endrer fokus fra monolog til dialog, og åpner opp for mange innfallsvinkler til læring.
MERETHE FRØYLAND har doktorgad i natufagdidaktikk og har skrevet mye om formidling i blant annet museer. Hun tar utgangspunkt i den amerikanske psykologen Howard Gardners teori om hvert individs mange intelligenser (åtte i alt). Teorien er grunnlagt på et menneskesyn hvor alle mennesker er forskjellige, men likeverdige. Teorien legger til rette for at mennesket skal både skal mestre og bli utfordret. Howard Gardner har stilt opp åtte innfallsvinkler for læring for å kunne stimulere og utfordre flest mulig: fortellende, numerisk, logisk, eksistensielt, estetisk, praktisk, interpersonlig og naturalistisk.
VI KAN FINNE IGJEN alle disse innfallsvinklene i Bjørneutstillingens pedagogiske strategier. Vi opplever spennende fortellinger og oppsiktsvekkende fakta. Informasjonstekstene i utstillingen inneholder flere hypoteser og argumentasjonsrekker. Fakta om den utrydningstruede isbjørnen er ett eksempel på det som kan inspirere til å reflektere over eksistensielle spørsmål. Bjørnene er effektfullt belyst og du får anledning til å studere dem ikke bare visuelt, men også praktisk gjennom å ta og stryke på de fleste av dem.
Det sterkeste virkemiddelet er kanskje nettopp dette «hands on»- virkemidlet – og ikke bare se, men også føle. Budskapet som formidles oppmuntrer deg til å reflektere over bjørnens skjebne «minds on» og menneskenes rolle i det store samspillet i naturen.
MUSEUM STAVANGER har med bjørneutstillingen vist at det går inn i en rolle som aktiv samfunnsaktør i tråd med det nye «post-museet» ideer. Temaet som blir tatt opp er så vanskelig at det egner seg godt for diskusjon og dialog, slik at flere stemmer blir hørt. Dette er en utstilling du ikke må gå glipp av før det er for sent. Ta med familie, slekt og venner og diskuter!