Å tre frem i lyset som den du er?

Publisert i Contemporary Art Stavanger, 05. mars, 2019.

Utstilling på Sølvberget galleri, Stavanger, 26. januar - 24. mars, 2019.

Fin Serck-Hanssen, detalj fra serien 10 Blå menn, 1985 (Foto: Arnhild Sunnanå).

Utstillingen tar sikte på å tematisere hvordan det flytende kjønn og spørsmålet om hen - også kalt det tredje pronomen - reflekteres i samtidskunsten. Kunsthistoriker Arnhild Sunnanå har skrevet en anmeldelse av utstillingen hvor hun peker på mange gode enkeltverk, men mener at utstillingen som helhet flyter ut tematisk.

«Jeg visste at jeg hadde lyst til å være jente, men jeg trodde jo at alle gutter egentlig hadde lyst til å være jente./../ Det var på grunn av det og kun på grunn av det at livet var et helvete.[1]» 

Mange kjenner allerede betegnelsen LHBTI.  – en  samlebetegnelse for lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og interkjønnpersoner. Strengt tatt vil det kun være den mindre gruppen interkjønnpersoner som egentlig betegner hen. Språkrådet fraråder å bruke hen som pronomen i offentlige tekster, men anbefaler å benytte hun/han. De peker på at hun/han kan symbolisere en union der to ytterpunkter er nevnt, og slik kan denne benevningen leses som ikke kjønnsspesifiserende. Tvetydigheten som ligger i hen er at begrepet er lansert både som et kjønnsnøytralt pronomen og som betegnende for transpersoner – som ofte bruker han eller hun. Jeg ville dermed forvente at utstillingen HEN -Flytende kjønn først og fremst tematiserer interkjønnpersoner - de som hverken vil definere seg som kvinne eller mann. Derimot, i denne sammenheng synes «flytende kjønn» å være ensbetydende med kjønnsoverskridende. 

Denne antagelsen styrkes gjennom valget av Fin Serck-Hanssens fotoportrett kalt Gjermund (Queer style) fra 2016 til både å fronte utstillingen og som et gjentakende virkemiddel. Portrettet av Gjermund dekker lystavlen ved utstillingens inngang og hele frontsiden av den glossy magasinlignende katalogen. I tillegg er det monumentale portrettet Gjermund (Queer style)  det første som fanger blikket fra andre siden av utstillingsrommet. Ett veldig bra valg synes jeg fordi den unge mannen utstråler en varhet og åpenhet som treffer meg umiddelbart, noe som vekker min nysgjerrighet.

Fin Serck-Hanssen, Gjermund (Queer style), 2016 (Foto: Arnhild Sunnanå).

Utstillingen rommer i alt 45 arbeider av 15 kunstnere og  inkluderer et vidt spekter av media  inklusiv tegning, maleri, litografi, fotografi, video, installasjoner og tekstilskulptur. Det til tross for at kun 1/3 av HEN utstillingen opprinnelig produsert ved Haugar museum i Tønsberg, får plass i Stavanger. Det gir seg utslag i for eksempel at utstillingen viser kun ett av Fin Serck- Hanssens serie av 10 blå menn, og vi går dermed glipp av mangfoldet og den kritiske stemmen som kunstneren har lagt i produksjonen av serien som helhet. Tidsperspektivet i utstillingen spenner over 100 år, men med hovedvekt på verk fra 2000-tallet. Fra de 'hemmelige' sorthvitt foto fra Berg&Høegs portrettstudio fra 1895 til Dania Burgers video og installasjon fra 2018. Christer Strömholms fotoserie som gir et  innblikk i transseksuelles vanskelige kår i Paris rundt 1950-60 årene var på Haugar museum med å bygge bro på denne lange tidslinjen. Selv om disse savnes på Sølvberget galleri oppnår man med inkluderingen av Berg og Høegs foto allikevel å poengtere at kjønnsoverskridende tematikk ikke er et nytt fenomen.

De første bildene i gallerirommet er en vegg tilegnet de karakteristiske tegninger av den Stavangerbaserte kunstneren Marit Victoria Wulff Andreassen. Sirlig, snikende og stilisert gir Andreassens surrealistiske tegninger liv til menneskekropper og kjønnsdeler på en humoristisk og erotisk, men også underfundig måte. Umiddelbart er disse synsinntrykkene noe som virker forvirrende i forhold forventningene om en tematisering av interkjønn som jeg hadde til denne utstillingen. Den første tegningen kalt Ikon minner om et forstørret fuktighetsdryppende vagina, formet av et stort antall organisk buktende hår-strå-tråder,  som et stykke natur som lever sitt eget liv. Ikon fokuserer på et biologisk naturgitt materialisert kjønn som kvinne.  Men er det kjønn som biologisk konstellasjon denne utstillingen skulle speile? Er det ikke nettopp det som er utfordringen for en marginalisert gruppe som denne utstillingen omhandler – at man er født i en biologisk kropp som ikke svarer overens med den identiteten man selv står i?

«Man fødes ikke som kvinne, man blir det» er ett av de mest kjente sitatene fra Simone de  Beauvoirs bok Det andre kjønn (1949). Beauvoir forfektet synet at biologi ikke er skjebnebestemt. Sammen med sin livsledsager, filosofen Jean-Paul Satre og flere, utarbeidet Simone de Beauvoir den såkalte eksistensialistiske filosofien som utgjør kjernen i Det andre kjønn. Eksistensialismen postulerer at eksistensen går foran essensen, det vil si at mennesket gjennom sitt liv og sine handlinger danner seg selv som person, som vesen. Judith Butler følger opp med boken Gender Trouble: Feminism and the Subversion of Identity (1990) og hevder at kjønn er sosialt skapt, og det kvinnelige kan sees som en konstruksjon – man skaper seg selv som objekter og kjønnet person. Fokuset rettes mot kjønn som performativt, noe man «gjør» heller enn noe man «har». 

Utstillingens fotoer fra Marie Høeg og Bolette Bergs portrettstudio i Horten på slutten av 1800-tallet bruker tilsynelatende humor til å gjøre det performative kjønnsperspektivet  tydelig.  Sorthvitt bildene er fremkalt fra negativer som ble funnet i en liten eske merket med "privat", og er dermed bilder som ikke var ment for offentligheten. De viser blant annet Høeg som karslig kvaler til en mann utkledd som dame. De kan tolkes som en leken iscenesettelse av seg selv som en annen, men i lys av at  Høeg og Berg var kompanjonger og samboere i nærmere 50 år av sitt liv er bildene kanskje uttrykk for noe mer eksistensielt som ikke fikk komme frem i lyset på denne tiden.

Hvordan er det å stå frem som den du er i dag? En videoinstallasjon viser Nicole Maines TEDx foredrag Transgender: You're Part of the Story fra 2016. Maines ble kjent i 2015 da boken Becoming Nicole: The Transformation of an American Family vant Pulizerprisen og ble en av New Yorks bestselgere. Tittelen understreker at denne type problematikk involverer flere enn personen som velger å skifte kjønn. Det todelte kjønnssystemet er en konstruksjon dypt sementert både i samfunnet og på individnivå, og de som overskrider grensene møter ofte motstand. Også bruk av de to latinske preposisjonene inter ('mellom') og trans ('på den andre siden av') speiler den utbredte oppfatningen av at det finnes to kjønn. Dersom du er hverken eller er du imellom (inter). Dersom du er noe annet enn det biologien sier at du er, er du på den andre siden (trans).  

Synnøve Sizou G. Wetten, TRANS (GENDER) TWEENS TEENS, 2016. (Maleriserie, 15 stk) (Foto: Arnhild Sunnanå)

Utstillingen presenterer videoinstallasjon med Nicole Maines  i sammenheng med Synnøve Sizou G. Wettens fire fascinerende frontale barneportrettmalerier fra serien Trans (Gender) Tweens Teens (2016) (opprinnelig 15 stk.). De monokrome akrylmaleriene i sepia utstråler en sårhet og forsiktighet gjennom måten de fire barna er representert. Alle andre motivelement er fraværende på de hvite lerretene og tomheten bidrar til at både rom og tid viskes ut. Lette uttynnede malerstrøk er sakte og møysommelig i ferd med å bygge opp bilder av fire forskjellige personligheter. Penselstrøkenes varme farge gir glød og ro. Det er som barna er i ferd med å tre ut av en hvit tåke og inn i den delen av livet der bevisstheten om seg selv blir sterkere. Felles for alle fire er blikket som innstendig stirrer ut mot meg som om de søker svar eller bekreftelse hos betrakteren. Gjennom serietittelen TRANS (GENDER) TWEENS TEENS tematiseres fasen imellom og overgang, puberteten som kan oppleves som en kompleks og vanskelig tid i søken etter seg selv.

Kanskje er nettopp utstråling fra en person som har funnet seg selv som interkjønnperson det som treffer meg når jeg endelig kommer frem til Serck-Hanssens portrettfoto Gjermund (Queer style). Han/hun møter blikket mitt, men litt forsiktig - uten å virke konfronterende, men heller nysgjerrig. Den neonlyseblå hårmanken er et blikkfang og rød øyenskygge omringer øynene og over neseroten og antyder en gjennomskinnelig maske som han/hun ikke kan gjemme seg bak. Den samme rødfargen, men mer konsentrert, er påført leppene. Han/hun har et alvorstynget, men åpent blikk. Den store grå genseren over en hvit skjorte gir inntrykk av å dekke en spe kropp og den lille sølvskimrende ryggsekken er med på å bryte forventingen til et maskulint valg. Gjermund har valgt sin stil, ikke typisk gutt og ikke typisk jente, men litt av begge deler. Jeg tar meg selv i å forvente disse to kategoriene og vurderer hva jeg ser ut i fra hver av dem.

Overgangen fra det tillitsvekkende og vare møtet med Serck-Hanssens Gjermund (Queer style)  til Narve Hovdenakks usympatiske mannskarakter i de to videoverkene, Sorry. Remix (2006) og Neoman (2014) blir et nærmest brutalt brudd, ikke minst tematisk. Sterkest oppleves dette i enkanalsvideoen Neoman, som omhandler et truende seksualisert maktovergrep tilsynelatende fra en politimann i sivil. Man kan oppleve et snev av den avmakt og frykt som kan oppstå dersom man ikke tør å stå opp for sine rettigheter. Slik  synes utstillingen å ta utgangspunkt i ideen om queer uttrykk som en diskurs eller strategi. I følge queer teoretikeren Gavin Butt gjør queerdiskursen det mulig for både homofile og heteroseksuelle å uttrykke sin fremmedgjøring overfor de normative kjønns- og genderrollene som forventes av majoritetskulturen. Dette kan forklare hvorfor blant annet Narve Hovdenakks verker inkluderes.

Overgangen er stor og springende til neste verk i utstillingen. Jeg setter meg ned foran Ming Wongs eventyraktige filmer og fløyelsmyk panfløytemusikk strømmer inn i mine ører. Wong har hentet inspirasjon fra australsk filmhistorie til sin trekanals videoinstallasjon med tittelen Aku Akan Bertahan / I Will Survive (2015). Fire voksne mannlige hovedpersonene følges i hver av de tre filmene og de er lett gjenkjennelige med sine iøynefallende langhårparykker i hver sin farge; rød, blå, gul og grønn. Vi blir vitne til de fire karakterenes «walkabout»  som ender med at de blir trygge nok til å leve livet fritt uten å måtte gjemme seg bort, men landskapet er goldt. Wongs Aku Akan Bertahan /I Will Survive er humoristisk, men bærer også et underliggende alvorlig budskap. Wong har hentet inspirasjon fra blant annet kultfilmen The Adventures of Priscilla, Queen of the Desert som var en viktig introduksjon til LHBTI-miljøet for det australske kinopublikum da den ble laget i 1994.  Wongs film er produsert i Indonesia, og seinest i 2017 diskuterer den indonesiske regjerningen om LHBTI skal forbys ved lov.  Denne konteksten gjør at Wongs verk også kan oppleves som politisk motivert ut i fra grunnleggende menneskerettigheter og menneskelig mangfold.

Blant mangfoldet finnes den marginaliserte interkjønngruppen som jeg gikk ut i fra at HEN-utstillingen ville sette i fokus. Dette tematiseres i utstillingens nest siste verk. Ukrainske Lesia Vasylchenko videoverk XXOY gir et innblikk i hva siste bokstav i LBHTI står for. Interkjønn er ikke det samme som trans og handler heller ikke om opplevelse av kjønnsidentitet, men beskriver personer hvis kropper har både mannlige og kvinnelige kjønnskjennetegn. Enkelte land som for eksempel Australia, New Zeeland, India, Tyskland, Danmark og Sverige har innført en tredje kjønnskategori hen, men i Norge er diskusjonen rundt dette fortsatt pågående.

I Russland blir interkjønnpersoner sett på som et handikapp og i verket XXOY intervjuer Vasylchenko sin russiske interkjønn venn, som Vasylchenko refererer til som han. Vi får høre bruddstykker fra et 3 timers langt intervju kuttet ned til litt over 8 minutter.  Skype opptaket viser Vasylchenkos venn, med kortklippet sort hår. Det er ikke mulig å identifisere personen som mann eller kvinne. Skjermen foran meg er tredelt og intervjusubjektet befinner seg vekselsvis i denne tredelingen . De to øvrige delene av skjermen består av bilder fra himmelen, som varierer fra fullstendig dekket av skyer til helt blå og klar himmel. Det er nærliggende å tolke de varierende skybildene som en visualisering av den tankemessige søkingen som Vasylchenkos venn deler med oss. Skyene er like uhåndgripelige som vår bevissthet. Finnes det virkelig et 0 kromosom som det her fortelles om? Finnes det noe fysisk håndgripelig som kan forklare hvorfor Vasylchenkos venn ikke greier å definere seg som hverken mann eller kvinne? Det får vi egentlig ikke noe svar på - men vi får høre at han vil redefinere seg selv som en bunt energi som lyser og som er i verden. Men han tør ikke selv komme ut i lyset slik som han er - det er for farlig i hans hjemland.    

11. februar 2019 ble det lagt frem en forskningsrapport utført av Institutt for Samfunnsforskning som viser at LHBT personer er spesielt utsatt for trusler og hets i Norge i dag.  (Merk at I'en for Interkjønn ikke er inkludert i rapporten). Det finnes ingen enkel løsning på denne utfordringen, men det er klart at det finnes et behov for et kunnskapsløft om LHBTI på mange arenaer. Sølvberget galleri er for tiden en slik arena og møteplass. Utstillingen som helhet har inkludert flere interessante verk, men inkluderer også verk som blir forvirrende i forhold til den uttalte tematikken. Utstillingen kan gi inntrykk av å forsøke å favne om flere tema og problemstillinger innenfor vårt komplekse seksualiserte samfunn, heller enn å sette fokus på en marginalisert gruppe. Utstillingen i seg selv vitner dermed om usikkerheten rundt dette.  Hva er knyttet til seksualitet?  Hva er knyttet til identitetssøkningen, og kjønn som en sosial konstruksjon? På tross av at utstillingen som helhet fremstår som famlende og utflytende tematisk sett evner den  å berøre meg, stille spørsmål og å avsløre egne tankesett.

[1] Dette forteller en av informantene som ble intervjuet i det første forskningsprosjektet i Norge om levekår, livssituasjon og livskvalitet for personer med kjønnsidentitetstematikk i 2014. Det vil si personer som erfarer/har erfart dissonans eller uoverensstemmelse mellom tillagt kjønn ved fødsel og selvopplevd og selvdefinert kjønn. Undersøkelsen avdekket en stor uvitenhet om kjønnsidentitetstematikk i samfunnet generelt og i helsevesenet og andre sentrale samfunnsinstitusjoner spesielt.