John Zurier – en kunstner vi vil se mer av!

Publisert i Contemporary Art Stavanger 28. april, 2017.

Utstilling på Galleri Opdahl, Stavanger, 8. april - 7. mai, 2017.

Installasjonsfoto (foto: Arnhild Sunnanå)

Installasjonsfoto (foto: Arnhild Sunnanå)

Det klare vårlyset strømmer inn de store smårutete vinduene på den ene langsiden i Galleri Opdahls romslige og hvite utstillingsrom. Dette tidligere fabrikklokalet i Stavangers Østre bydel er forvandlet til et sted med en sakral atmosfære, og her vises nå en separatutstilling av den amerikanske kunstneren John Zurier (f. 1956).  Med de blendende inntrykkene fra et snødekket vidstrakt landskap på Haukelifjell sterkt i minne er jeg tilbake i Stavanger, og hverdagen, men i denne utstillingen er det som om jeg gjenkjenner noe av stemningen i påskefjellet som jeg nylig har forlatt. Alt det hvite, lyset, det isblå og det himmelblå, det flimrende og flytende det finnes der i maleriene i det store gallerirommet; In the morning, i Héraðsdalur 17 (Stars Without Distance) og Héraðsdalur 18.

Zurier som bor og arbeider i Berkeley, California, har hatt en lang rekke utstillinger i USA og i Europa, men dette er hans første separatutstilling i Norge. Galleri Opdahl presenterer syv malerier i både store og mindre format fra perioden 2013 til 2016. Maleriene representerer et kunstnerisk uttrykk som Zurier har utviklet over flere år: Hvert bilde utgjør tilsynelatende en monokrom rektangulær fargeflate som umiddelbart fremstår som svært nøktern, ren og abstrakt i sitt uttrykk. Galleriet har valgt et effektfullt grep ved å la hvert maleri tilegnes en hel vegg.  Slik omgis hvert bilde av luft, rom og ro – jeg inviteres til å bruke hele min konsentrasjon på dette ene bildet foran meg. Den intense fargeflaten skimrer og nærmest flyter i de beste bildene. Jeg må gå nærmere for å undersøke hvordan denne effekten er muliggjort.

Flere av verktitlene røper at Zurier har hentet inspirasjon fra opphold på garden Héradsdalur i Skagafjördur på Island i løpet av de siste årene. Denne regionen nord på Island er kjent for sitt helt spesielle lys.

Det hvite maleriet Héraðsdalur 18, har syv sorte tydelige flekker tilsynelatende tilfeldig plassert, men konsentrert i nærheten av bildets midtpunkt. Den utpregede kontrasten er med på å skape en illusjon av at de sorte flekkene beveger seg på en flytende, hvit grunn. Helt tett på ser jeg at billedflaten er dekket av slørete ujevne lag av hvit, uttynnet maling som nesten dekker og metter det underliggende lerretet slik at refleksjonen av lyset varierer. Dette gir flere nyanser av hvitt, samt felter der den synlige strukturen i lerretet gir en spesiell taktil fornemmelse. Lerretets grove rutevevning muliggjør at ørsmå hulrom kan skimtes inn igjennom billedflaten. Materialiteten i verket virker direkte på sanseerfaringen. Litt på avstand igjen kan dette maleriet minne om ett hvitt landskap der det finnes noe som beveger seg i det fjerne. Selv vi mennesker vil jo kunne se ut som sorte flekker langt der ute. Det eneste som skiller det levende fra steiner i et hvitt landskap er jo at du kan oppfatte bevegelser. 

Det er nærliggende ved første øyekast å trekke linjer tilbake den minimalistiske kunsten og de abstrakte ekspressionistenes kunst her imøte med Zuriers tilsynelatende monokrome malerier. Men Zuriers malerier er ikke ensfargede, her er det mye som skjer og som kan observeres i maleriets overflate. Mark Rothkos malerier med fargeflater som dekker en underliggende farge er et likhetstrekk i ren fargeabstraksjon. Men i motsetning til Rothko har Zurier valgt ganske beskjedne maleriformat og en helt annen måte å påføre malingen på lerretet. Zuriers behandling av flaten minner mer om den ekspressive action painting-metoden til Jackson Pollock, der kunstnerens avtrykk er synlige gjennom penselstrøkene. Zuriers spor er imidlertid mer subtile, da de er påført i en og samme farge, i så tynne lag at flaten ofte blir gjennomskinnelig. Bakgrunnsfargen kommer til syne som gjennom et sløret ferniss.

De siste årene har det blitt satt fokus på at den japanske kunsten har hatt en mer gjennomgripende innflytelse på utviklingen av moderne vestlig kunst og design enn tidligere antatt. Zurier forteller i et intervju i 2013 at det er den tradisjonelle japanske kunstens estetiske prinsipp; forenkling, antydning, ufullstendighet og reduksjon (utarming) som har vært ledende for utviklingen av hans særegne kunstneriske uttrykk. Disse estetiske virkemidlene kan gjenfinnes i for eksempel maleriet Héraðsdalur 17 (Stars Without Distance) som treffer meg med sin blå fargeintensitet. Maleriet kan minne om et lite utsnitt av den blekblå klare himmelen, men den hvite bakgrunnen under blåmalingen skimtes. Billedflaten viser gjennomskinnelige penselstrøk ført med ekspressive buktende penselstrøk i flere retninger. Også i dette maleriet finnes markante flekker, men hvite denne gangen, tre på bildets venstre side og to helt på ytterkanten til høyre. Bildets tittel viser nok en gang til Island og til at de hvite flekkene kan alludere stjerner, forenklet som de må bli på dette lille utsnittet av denne større atmosfæren som antydes. På maleriets flate kan ikke den enorme avstanden som finnes mellom hver stjerne synliggjøres, noe også tittelen konstaterer. Forenklingen representerer en abstraksjon av noe overveldende. Nederst i høyre kant av maleriet er et hvitt ujevnt felt blitt stående igjen. Her er den hvite grunnmalingen blottstilt, som om det bakenforliggende blir synliggjort. Dette tilsynelatende tilfeldige hvite området gir maleriet et preg av at det ikke er ferdig, ikke sluttført, alt er ikke ferdig forklart. Det gir meg som betrakter en mulig inngang, og verket i seg selv stiller seg mer åpent og inviterende. En påminnelse om at det er meg som betrakter som fullfører verket.

Detalj,  September

Detalj, September

Zuriers uttalte mål som maler er å oppnå “[…] the maxium sense of color, light, and space with the most simple and direct means”.  Hvert maleri har fått sin dominerende koloritt. Noen har fargeflater som nærmest lyser av energi, mens det gule Late Summer 2 absorberer lyset slik at overflaten fremstår som matt, men fargeintensiv, noe som er typisk for tempera-malerienes overflate. De gestikulerende penselstrøkene skaper bevegelse, som flammende ildtunger. Rom skapes av de nesten usynlige parene av horisontale og vertikale (grønne) linjer malt inn i et dypere malingslag, og laget av grønn maling kryper fiffig videre over billedkanten på lerretet spent over blindrammen. Også i det ulmende purpurfargede Helgafell er billedkanten virkningsfullt tatt i bruk ved at svært synlige spikerhoder nagler lerretet til blindrammekanten. Helgafell er et myteomspunnet fjell på Island og navnet betyr hellig fjell. Både purpurfargen, naglene og de tre ‘lysglimtene’ kan gi assosiasjoner til den kristne ikonografien. På toppen av dette fjellet finnes fortsatt det som trolig er ruinene etter et Augustinerkloster-kapell.

Maleriet September, i et monumentalt vertikalt orientert format, er nok et av maleriene der Zurier har lykkes best i forhold til egen målsetting og virkningen på meg som betrakter.  Den varmrøde høstfargen er ladet med energi og griper tak i meg. En del av fargefeltet på høyre side glir over i en brunlig nyanse, mens noe merkelig skjer i nedre høyre hjørne der et blåplommefarget skissert felt står forlatt. Først når jeg ser nærmere på billedflaten, og ser penselstørkene som ikke helt dekker de underliggende lagene, oppdager jeg hvordan fargene er satt sammen. Det er overraskende egentlig, at prosessen vises. Alt virker sammen; fargens energi og lysende intensitet, rommet som oppstår i maleriets lag-på-lag sjikt. Den ekspressive penselføringen manifesterer den menneskelige gestus og kropp. Bildets taktile henvendelse er nesten påtrengende. Noe umiddelbart opptrer som skaper en erfaring hos meg som betrakter her og nå.

Det jeg opplever skjer i møtet med Zuriers kunst minner om det Susan Sontag sier om sansning i sitt essay “Against Interpretation”: “[…] ours is a culture based on excess, on overproduction; the result is a steady loss of sharpness in our sensory experience…What is important now is to recover our senses. We must learn to see more, to hear more, to feel more.”

Zuriers abstrakte kunst opplever jeg at inviterer oss til å skjerpe og bruke sansene våre, men fra et objektivt ståsted. Og i en atmosfære av klarhet. I stedet for å forstå og tolke er det våre sansninger  og refleksjoner dette handler om. Hvordan kroppene våre lagrer minner som sanselige erfaringer. Kanskje oppdager vi at det store og viktigste, selve essensen kan være å finne i de små nyansene. Det kan stilles spørsmål ved om vi har behov for å skjerpe vårt sanseapparat. Hva skjer når vi må beskytte oss mot alle inntrykkene og bildeflommen som omgir oss hver dag? Alle de grusomme nyhetene som vi ikke ønsker å høre lenger. Er det ikke naturlig at sanseapparatet vårt heller må vernes og beskyttes enn å skjerpes? Men hva er det da vi går glipp av?

Det er blant annet minner fra steder, landskap og stemninger Zurier forsøker å fange i maleriet. Han avbilder ikke selve landskapet, men snarere  en abstrahert stemming, det du kjenner inni deg når du er i landskapet. Inntrykket som sitter igjen som på sterkt vis blir forsøkt forenklet og redusert ned til en spesiell farge som uttrykker denne essensielle emosjonen. Zuriers malerier kan på den måten leses som en kraftfull samling av opplevelser, noe som har gjort inntrykk på ham, erfaringer. Noe han ønsker å dele. Dette kan virke som en umulig oppgave, men jeg mener Zurier har lykkes i flere av maleriene som her vises, selv om hans beste bilder dessverre ikke er representert i utstillingen. Galleri Opdahl har dog lagt forholdene ypperlig til rette for oss som betraktere i sin presentasjon av verkene.

Les anmeldelsen i Contemporary Art Stavanger her

Arnhild Sunnanå